Svolk

Endelig fikk jeg tatt i bruk en skikkelig tabloid overskrift!

Etter å ha prøvd ut en rekke plasser i Nitelva de siste ukene, med heller tvilsomt hell, var det på tide at våren endelig kom. Med nyanskaffet fôr i bøtta og mildvær i lufta, var det jeg dumpa ned på en hittil uprøvd plass mellom riksvei, flyplass og kloakkrenseanlegg. Herlig  .

Dag 1: Slo meg med, agnet opp med reke, og tenkte at det kanskje var mulig å lure en buk? Skulle ikke mye foring og kasting til før det satte i gang med en bråte smånapp, men ingen ville sitte. Holdt ut litt til, og gikk ned i krok- og agnstørrelse. Enda flere surrenapp, fremdeles ville ingen sitte. Gikk ned til Mosquito 12 med rekefragment – flire. Aha! Tok et par flirer til, lurte på å stikke hjem, men jaggu ble det ikke også en brasme i underkanten av kiloen på mikroagnet. Vel vel, årets første brasme og flire notert, dro til la casa.

Dag 2: Kom på at det kanskje var lurt å dra til samme plassen igjen for å få meg noen nye akvarieflirer  . Det var jo så flust av småfisk der?! Siden i fjor har det svømt kun to mikrosørv rundt i akvariet og kjedet seg, på tide at de fikk nye lekekamerater!

Akvariesørv – trist som faen

Dro derfor ut igjen til samme plassen og agnet opp med mikrotackelet, ventet 10 min, og realt napp! En buk på ca 1500 g hadde gnafsa rekefragmentet i seg, kroket seg pent på fislekroken – og bøyd den delvis ut. En fin nok fisk i boks. Men dette passet ikke helt med akvarieprosjektet. Skitt au, byttet til litt større krok og litt større rekebit og kastet uti igjen. Akvariet fikk vente, for nå skulle det bli fem buk på rekke og rad, bitevillige og gøyale. Bra jeg tenkte på å ta med det nye keepnettet  . Veide fisk og slapp dem pent ut igjen, satte meg så ned og tok det med ro og lurte på å dra hjem. Og SÅ beit bonusfisken, også denne ga dropback (som tre av de andre). Skjønte at den var større da den ikke passet helt i håven… Og JA! gammel pers var slått med 250 gram, denne var på 2100 gram og nøyaktig 50 cm  . Sesongmålet på 2-kilos buk er nådd, nå venter målet om 2-kilos stam og 2-kilos suter 

Siden slutten på krigen i Bosnia-Hercegovina i 1995 har det vært relativt stille fra den kanten. Med den såkalte Dayton-avtalen ble det fred i landet. Samtidig ble de politiske strukturene som hadde ført krigen, stort sett videreført. Med unntak av noen reformer i etterkant, lider landet i dag, 14 år senere, av de samme sykdommene, som smitter mismot over på folket.

Nasjonalistiske eliter sitter fremdeles og motarbeider hverandre, samtidig som de så altfor godt vet at de hjelper hverandre best ved å opprettholde status quo. Folket tør ikke annet enn å støtte dem, fordi ingen vil feige ut først, og dermed bli overkjørt av de andre folkegruppene. Dermed blir det ikke noe spillerom for en offentlighet som ikke er basert på en likhet mellom folkegruppene, men på en likhet mellom innbyggerne. Jeg har tillatt meg å videreformidle dagens kronikk fra M.P. i MOJportal i Bosnia-Hercegovina, oversatt etter beste evne. Mulig at teksten egner seg best for spesielt interesserte.

Resultatene av en nylig gjennomført undersøkelse viser at i Bosnia og Hercegovina er over 85% av innbyggerne mot nasjonalisme, slik de selv forstår begrepet.

Så hvordan har det seg at vi lever i et land der det største problemet er at nasjonalismen faktisk er “valgt” med stemmene til de samme innbyggerne som er mot den? Enkelt: Ved at vi ikke opplever nasjonalisme på samme måte, men at fenomenet “nasjonalisme” for de fleste er knyttet til hva “de andre” gjør. Men la oss ta det i riktig rekkefølge.

For Milorad Dodik, og kretsen rundt ham, er problemet at i “Teheran” (Sarajevo, o.a.), “finnes flere kinesere enn serbere, serberne er ikke i stand til å få viktige stillinger i regjeringen og i næringslivet, noe som igjen på flere måter hindrer bærekraftig tilbakevending av fordrevne, at den ortodokse kirken aldri får tilbake sin eiendom…

La oss være enige om at det delvis er sant, men spørsmålet er:

- Hva gjør du, Milorad, for at det ikke skal være slik? Hvor har du vært, og hvordan har du vist hvordan man skal forholde seg til dem som er i mindretall? Hvor har du kroatene og bosnjakene i Republika Srpskas myndighetsorganer i de mektige kommunene der du er ved makten? Når snakket du med koalisjonspartnerne dine om alt som plager deg?

Det er mange spørsmål som kunne blitt stilt til Dodik og hans likemenn, men alle ville gått i retning av å bevise hypotesen om at han oppfører seg akkurat som sine partnere i Føderasjonen, som han kritiserer, bare at for ham selv og hans egne velgere er det akkurat de som er nasjonalistene som må bekjempes. Selvfølgelig ønsker verken Dodik eller hans velgere å kommentere sin egen bakgård.

De bosnjakiske politiske lederne, Sulejman Tihić og Haris Silajdžić (Radončić og reis Ćerić fyrer seg fremdeles opp), har munnen full av Bosnia-Hercegovina, “multietnisitet og mangfold som vår styrke”, “like rettigheter for alle innbyggere i hele BiH” … Men når de snakker om det, tenker de faktisk bare på en del av Bosnia-Hercegovina, der hvor bosnjakene er i minoritet.

Så ifølge dem må det være like rettigheter for alle i Čapljina og Banja Luka, folketellingen av 1991 (og dens etniske fordeling, o.a.) må respekteres i sysselsettingen i Bijeljina, og tilbakevendingen av fordrevne må sette fart i Trebinje. For dem bor nasjonalistene i Banja Luka, Trebinje, Čapljina, Bijeljina og Livno…

Toppen av falskhet når det gjelder å kjempe for slagordet «like rettigheter for alle”, utviste en av dem ved å bruke Mostar som eksempel, der han kjempet ivrig for retten til direkte ordførervalg. Men bare så lenge han trodde at et flertall av befolkningen var bosnjaker. Da han innså at flertallet i Mostar var kroater, forandret han sitt politiske standpunkt, og støtter nå en helt annen tilnærming, som vi ser hva likner på.

Dragan Čović, Božo Ljubić og andre “voktere av kroatiske interesser” er kanskje mest lydhøre i sin sorg om tilstanden til folket de selv representerer, men vi har aldri hørt dem jamre om forholdene for serberne i Mostar (hvis de i det hele tatt finnes) eller bosnjakene i Stolac eller Livno. Nei, for dem er nasjonalismen utbredt kun der kroatene er i minoritet.

I tillegg er det empirisk bevist at for dem er forholdet til Bosnia og Hercegovina og menneskene som bor der, direkte proporsjonalt med antall stillinger i forvaltningen som de selv, deres familier, pårørende og naboer blir tildelt. Jo flere stillinger, jo høyere elsker vi hverandre. Færre stillinger for dem vil automatisk bety at kroatene er mer utsatt som gruppe.

La oss til slutt stille spørsmålet: Så hvem var det som valgte disse politikerne? Det samme folket hvorav 85% uttalte at de er motstandere av nasjonalisme? Hvordan ellers forklare det faktum at nesten alle velgere, med unntak av den gruppen som har støttet et multietnisk parti, faktisk har stemt på dem som har som politikk er å vise fingeren til “de andre”, og stemple dem som skyldige, mens de selv gjør alt for at de som er i mindretall, også skal være mindreverdige.

Hva skiller Dodik, Tihić, Čović, Silajdžić og Ljubić? Hva skiller deres politiske målsetninger? Hvem er det som er for Bosnia og Hercegovina, og hvem er mot henne?

Dette er samme type folk, som hver på sin måte raserer Bosnia og Hercegovina. Noen skjuler det ikke, andre skjuler det, men gjør en god jobb i det skjulte, mens de tredje grundig hjelper til, i tillegg til å hevde at de kjemper for det samme BiH. Noen stakkarer alle sammen, og la oss håpe at de vil bli stilt for en annen domstol enn historiens dom, som ganske sikkert vil dømme dem.

Vi fullfører teksten med to nyheter, én god og én dårlig. Selvfølgelig den dårlige først: I dette landet er de fleste nasjonalister. Og så den gode: folk er kveg. De går ut på beitet uten å tenke.

Selv om det også finnes de som mener at det er mulig å bytte folk, og få noen andre, for eksempel svensker, til å bosette seg her, vil det selvfølgelig aldri skje. Da har vi ikke noe annet valg enn å bytte beitemark, hvis vi virkelig elsker Bosnia og Hercegovina.

Originalteksten finnes på http://www.mojevijesti.ba/novost/20527/unistimo-bih-zajedno

Tonko in action

Det er kanskje ikke så mye å drodle om når man sitter her nede i Adriaterhavet i endeløst solskinn og det som hører med? Gjør derfor dette til et aldri så lite reklameinnslag for de som skulle trenge et utfluktstips her i Stari Grad på Hvar…

Neda og Tonko driver et utsalg av vin, hjemmelagde likører (inkludert Viagra-sprit(!) som lover full tilfredsstillelse for begge kjønn innen 48 minutter), samt diverse oljer og urter. I tillegg har de ei hytte et par steinkast uti bukta her, hvor man kan dra på utflukt, bade og få servert en grådig omfattende lunsj basert på kjøtt eller fisk. Sammen med husets egen hvitvin og snaps er dette en sikker suksess. Når Tonko tar fram gitaren, er stemningen temmelig på topp. Når det blir for mye av det hele, er det bare å kollapse på husstranda 30 meter nedenfor

Østfold-kombo

Vanlig konsensus er at noen fisk er matfisk, og andre ikke. De fleste av oss som driver med meite, tar konsekvensen av dette, og slipper pent ut igjen alle disse ymse karpefiskene vi jager på. I blant inntreffer imidlertid hendelser som får en til å måtte endre plan, og da gjelder det å gjøre det beste ut av det.

På dagtid på lørdag ble det tid til en liten rekognoseringsrunde etter nye fiskeplasser i Nedre Glomma-området. Siste stopp før hjemreise ble Sollielva, en av elvene som er under påvirkning av tidevannet, og vanligvis endrer retning hver sjette time. Her ble det litt slapt fiske i sola, og det vanket etter hvert to, ganske små, stam. Den største, på 350 gram, viste seg litt vrang under avkroking, og sprelte seg løs fra håndgrepet og landet med hodet i en stein. Svimeslått og hjerneskadet fisk svømmer ikke så godt, så der og da traff jeg valget om å bli stamspiser.

Fisken ble med hjem, renset, og utvlagt til å testes ut for ovnsbaking. Og resultatet, det ble slett ikke verst . Konsistensen på kjøttet var litt mykere enn f.eks. laks/ørret, men helt ok, ikke ulikt gjørs. Smaken var det ikke så mye å si om. Med så lite egenaroma på kjøttet var det lurt å kjøre på litt med krydder og urter under tilberedningen!

Ovnsbakt stam a la Solli

• Nyfisket stam (beregn 200 g kjøtt pr person)
• En raus neve fersk dill, persille og koriander
• 30 g smør/margarin
• Wokolje m/ chili, ingefær og hvitløk

Varm ovnen til 200 C. Flatrens fisken. Stapp buken med grovhakkede urter og smør/margarin. Sett inn en ildfast ovn med wokolje, fyll en slant vann og legg i fisken. Bak i ca 25 min til fisken er gjennomstekt.

Serveres med pommes frites, evt kokte poteter. God apetitt!

Du skal bli middag

Siden stammen skal være på vrangsida for tida, låt det som en god idé å lete opp noen vederbuk i går. Løst planlagt lavterskeltur gikk til en lett tilgjengelig godplass. Prøvde først litt albansk røkt skinke, fikk noen forsiktige napp, men da KJS begynte å dra opp fisk på reke, var det bare å skifte. Deretter hadde vi halvannen time med en god del fisk på land. Snittet viste seg å være svært så bra, drøye 1500 gram .

Prikken over i-en var ny pers både på KJS og meg, henholdsvis 2040 (om jeg husker rett) og 1850 gram. Da jeg mista min annen feeder fordi en lur fisk tok den med seg oppi noe planke-ræl, var det på tide å gi seg litt etter kl 2300. Med så mye feit buk på land var det lett å glemme at det egentlig er bedre med stam…

En sleip jævel (til høyre?)

Pinse, fri og godvær – og en perfekt kombinasjon av soling, sløving, festing og et par seinkveldturer til en grunn og næringsrik innsjø i Østfold.

Morsomt fiske begge dagene, med i særklasse ny sørvpers (670 g), ny flirepers (390 g) første kveld,  og ny art (ål) to dager senere.

Flott snittstørrelse på sørvene i dette vannet. Marius kom nærmest kiloen med en rugg på 860 g. Sørvene var dessuten ganske glupske, og enkelte var kroket så dypt at det var litt pes å kroke dem av.

Dessuten artig at det er pene bifangster å få. Persing på flire (nesten-specimen) var ikke planlagt, men moro. Gutta på neste swim fikk et par brasmer på nesten to kilo, og så var det disse ålene, da… Gøy å få arten, men for en ivrig og slimete rakker!

Et av høystandard-stoppestedene i Bordeaux

Da jeg i helga dro på spontantur til Bordeaux, var det i utgangspunktet noe uklart hva jeg gikk til. Bortsett fra at byen skulle inneha et splunkende nytt og dristig trikkenett, hadde jeg lite kunnskap om forholdene. Fra to ganger gjennom byen med TGV på 90-tallet, husket jeg vel strengt tatt bare ei stor, brun elv.

Begge disse oppfatningene stemte. Byen skulle imidlertid vise seg fra mange andre, overraskende sider. Jeg skal her ikke utbrodere om at fotballklubben kunne ha vunnet ligamesterskapet denne helga, og at jeg var på kamp , men heller fortelle om den bevisste satsingen på byutvikling som har foregått helt siden 40-tallet.

I 1947 ble nemlig 32-åringen, motstandshelten og gaullisten Jaques Chaban-Delmas valgt til borgermester i byen, en posisjon han skulle inneha helt til 1995(!). Chaban-Delmas viste seg å være en handlingens mann. I tillegg til å være toppidrettsutøver i rugby og tennis, hadde han en avgjørende rolle i å få gjennomført storprosjekt som Grand Parc, Meriadeck og Le Lac. Undertegnede hadde fornøyelsen av å få med seg 40-årsjubileumsutstillingen til messehallen, hvor byutvikling (med modeller og det hele) var et viktig tema

Meriadeck, en noe futuristisk bydel

Grand Parc er en tidstypisk lamellblokkby, enhver DDR-byplanleggers våte drøm, og anlagt på 60-tallet. Anlegget ga tydeligvis vann på mølla, for det neste store prosjektet, Meriadeck, skulle både sanere et større slumområde og etablere en mengde offentlige kontorbygg, et kjøpesenter og et parkanlegg. Enorme mengder betong gikk med, og en bygningsmasse og arkitektur en romstasjon verdig så dagens lys.

Ikke nok med Meriadeck. Nord i byen lå det et sumpstrøk som også, i framskrittets ånd, måtte vike for gravemaskinen. Man gravde like godt opp hele myra, anla en kunstig innsjø på 160 hektar, og brukte løsmassene til blant annet å anlegge den gang Europas største messehall. Innsjøen skal huse masse stor fisk.

Etter årtusenskiftet har bordellerne reetablert det ovennevnte, svært gjennomdesignete trikkenettet. Ikke en detalj er utelatt. Nær 100% av nettet går på dedikert trasé med knallhard signalprioritering i møte med biltrafikken. Vognene er lange, og kan ta 300 passasjerer (50% flere enn Oslos største). Men moroa koster nok. Gallernes sans for estetikk medførte et krav om at trikken ikke fikk ha kjøreledninger i byens historiske sentrum. Dermed ble det anlagt en løsning med kjøreledning/pantograf på ytre strekninger, og en diskret strømskinne i gatelegemet i sentrale strøk. Vi nordmenn kan smile av slikt, men er det ikke dette som gjør Frankrike så sjarmerende?

PS: For ikke å glemme at syklistene roper “Mange takk!” til deg hvis du flytter deg en liten halvmeter for å gi plass. DET opplever du ikke i Oslo. Jeg reiser gjerne ned igjen

To forholdsvis seriøse turer etter stam denne uka. Én suksess, og én fiasko (i hvert fall ut fra egen fangst å dømme..)

Onsdag ble det klassisk småelvfiske:

Nå som hele Hakadalselva er med i OFA-artskonken, er det mer aktuelt enn noensinne å prøve ut det flotte potensialet for underholdende fiske etter stam. Et stykke oppover fra Rotnes finnes det bra mengder stam fra kiloen og oppover, som bare venter på å bli funnet og bli lurt til å spise det du har sett ut som dagens jubelagn. Stammen er nemlig såpass rund i matveien at den tar på et så bredt utvalg av agn som mais, reke, løkpølse, ost, bacon og brød. Funker det på piknik, funker det for stam.

Etter å ha vært et par bomturer i Hakadalselva tidligere, bestemte jeg meg for i kveld for å være litt mer systematisk. Ny godsnelle skulle også prøves ut . Ved hjelp av flyfoto på 1881 så jeg meg ut en innbydende krok på elva uten altfor mye trær og snægg. Dette skulle vise seg å stemme, plassen var perfekt! Hakadalselva er en stamelv av nær britisk format, innrammet av smale rader av edelløvtrær, som igjen går over i åker og eng. Naturopplevelsen er sikret – hvis man klarer å se bort fra støyen fra Hadelandsveien…

Dagens taktikk var å fore grundig med baller av strøbrød/cornflakes/krydderier, og fiske glidende med reke i skumringen. Det funka ! I tidsrommet fra 15-60 min etter solnedgang hadde jeg tre stam mellom 1 og 1,3 kg på land, samt noen forsiktige napp til. Fisken nappa altså noe varsomt, det lønte seg å gå en del ned i krokstørrelse fra det jeg hadde startet med.

Onsdagen i boks, men fredagen kom – og det skulle fiskes skikkelig! Onsdagens bekkefiske var kun for oppvarming å regne… Derfor dro vi opp til godplassen i Glomma for å gjøre storfangst. Dette ble, som den observante leser forstår, ikke bare only-only. I løpet av 2 1/2 time fikk to mann med to stenger hver tilsammen 2 stam og 2 buk, alle landet av Marius (som også stam-persa på 1,67 kg!). Selv hadde jeg knapt et napp. Onde tunger hvisket at jeg kanskje ble litt ukonsentrert av å leke meg med de nye nappvarslerne mine…

Kvelden ble runda av med litt spontant mikrofiske da vi fant ut at det vrimla av rar fisk på grunna. Steinsmetten(?) var litt skeptisk – og smatt titt og ofte under hver sin stein, men Marius fikk seg noe vi først trodde var en nano-ål, men som selvfølgelig var en nano-lake. Torskemiddagen sikret!

Oppsummering: Med forbehold om at mine vurderinger er litt preget av ukas fangst, tror jeg nok neste tur går til ei lita koseelv som Hakadalselva igjen. Jag trivs inte alltid bäst i öppna landskap

Meitesesongen er i gang! For å fortsette å leke sommer etter sydenfeber i Kroatia, dro jeg ut etter jobb og fant meg en åpen elv (Nitelva), og her står jeg nå og fisker og blogger.
Fisken er litt lite sulten, noe kaldt vann ennå, men en vakker skapning har vært på land, denne brasmen på pene to kg. Og nå napper det visst igjen her

Vel hjemme igjen (uten å ha fått mer fisk) er det kanskje på sin plass å fortelle litt om denne noe merkelige biotopen som uoffisielt kalles “Dynovika”, og som de fleste med vanlige, sunne, interesser ikke aner noe om. I store deler av sommerhalvåret, altså i stort sett sammenfallende tidsrom med stabilt halvhøy vannstand i Øyeren, er det altså her et Charterfeber av mer eller mindre kuriøs ferskvannsfisk som brasme, flire, hork, vederbuk, asp, gjørs, gjedde, abbor og stam. Bra størrelse er det også på en del av dem, som for eksempel denne rekordflira.

Flomvannet fra Glomma har nå økt vannstanden tilstrekkelig til at vika har vokst fra en liten bekk til nettopp en vik, og det er greit, for bekken er det brukte kjølevannet fra Dynea-fabrikken i Lillestrøm. For meg forringer det naturopplevelsen noe, men fisken ser altså ut til å trives… God plass for mennesker der i dag, men i løpet av kort tid dukker det sedvanlig opp sportsfiskere fra nær og fjern, med sitt medfølgende virvar av stenger, snører, søppel og råtten fisk i buskene. Medsosiologer/antropologer: kom og forsk!

Og som epilog: Vår venn brasmen på bildet over svømmer forlengst igjen fritt i Dynea-laken…

Sen påske er en fin ting! Spesielt når man kan utnytte den til å dra til Kroatia og utnytte sommerværet. Tre (snart fire) av seks sameiere er nå på plass her på Hvar. På brygga i Split traff vi Hallgeir, som også virker svært fornøyd.

En fornøyd Hallgeir med kule solbriller

I dag har vi vært på stranda, og til og med tatt årets første bad. Ikke varmt, men en viktig milepæl – og faktisk ganske digg! De lokale ler bare av oss, men dermed har vi også hele strandstripa for oss selv. Litt lyx må man unne seg.

Synne og en matchende båt

De neste dagene venter lokale påsketradisjoner (korsvandring og korsvandring), samt enda mer mat og vin